Landskap: hva mener vi/de/oss/han/hun/jeg?

En liten virkelighetssjekk når det gjelder bruken av begrepet landskap vil vise at vi bruker dette begrepet på et utall måter, utan at disse bruksmåtene nødvendigvis er kompatible. Mange vil bruke det for å beskrive en sammensetning av fysiske trekk i et område.

For eksempel kan en fra Jæren finne på å si at man savner landskapet der hvis han eller hun bor et sted som er radikalt anderledes. Dette savnet kan handle om det å ha utsikt til horisonten, det å være omgitt av arealer brukt til primærproduksjon, det å ha en tilknytning til landskapet ved å være en som driver denne produksjonen eller det at denne personen knytter spesielle verdier til landskapet.

Dette siste er litt vesentlig å reflektere over, for det er slik at vi er tilpasningsdyktige vesner vi mennesker. Vi kan finne oss til rette på svært forskjellige steder, og det som er ønskelig eller bra igjennom ett sett øyne kan være karrig og ugjestmildt gjennom ett annet. Hvordan vi oppfatter omgivelsene våre er avhengig av vår bakgrunn. Det jeg vil frem til her er at for oss mennesker er det to viktige aspekter ved landskap; forgrunnen og bakgrunnen.

Eric Hirsch skriver i sin innledning til boken The anthropology of landscape om landskap som en sosiokulturell prosess. Denne prosessen foregår mellom ulike poler i folks hverdagsliv. Dypest sett handler det om samspillet mellom forgrunnen, det vi ser og erfarer direkte i hverdagslivet og bakgrunnen, den større konteksten, noe som inneholder potensialitet og ikke aktualitet. Forholdet mellom potensialitet og aktualitet må sees på som viktig her og trekkes inn i større faglige diskurser.

Hirsch setter sitt eget syn i kontrast med det som han hevder Cosgrove innehar. Jeg kan ikke vurdere hvor rett han har i dette da han refererer til flere publikasjoner av Cosgrove jeg ikke har lest. Men det jeg har lest tilsier at dette utsagnet er litt unøyansert. Cosgrove skriver om opphavet til begrepet landskap i en europeisk kontekst, Hirsch skriver om begrepet som analytisk kategori for antropologer. Dette kan være kilde til noe av euenigheten mellom disse, det kan også nevnes at Cosgrove er geograf, ikke antropolog.

Cosgrove trekker opphavet til det europeiske landskapsbegrepet tilbake til ikke mindre enn noen tusen år før selve ordet dukket opp i våre forfedres vokabular. Han ser på de greske mytene og hvordan de forholder seg til verden som sted og generelt de fysiske omgivelsene til aktørene i disse. Han trekker linjen frem til den perioden da ordet dukket opp, i malermiljøer i 1500 tallets Nederland og videre frem mot vår tid. En av de momentene Hirsch kritiserer Cosgrove for er at han vektlegger bakgrunnspolen Hirsch selv snakker om for mye på bekostning av forgrunnspolen og dermed går glipp av selve prosessen som foregår mellom de to polene.

Dette er to ulike innfallsvinkler til landskapsbegrepet som ikke nødvendigvis trenger å stå i motsetningsforhold etter mitt syn. Jeg ser at det er mulig å finne tolkninger som ikke er kompatible i noen sammenhenger. Jeg tror at begge innfallsvinklene kan være fruktbare i hver sine sammenhenger. Jeg gir Hirsch rett i at Cosgroves ideer ikke egner seg for bruken som Hirsch forespeiler seg.

Hirsch, Eric 1995: “Introduction: Landscape between Place and Space” i Eric Hirsch og Michael O’Hanlon 1995: The Anthropology of Landscape, Oxford: Clarendon Press (s. 1-30)
Cosgrove, Denis 1993:”Landscape, Myths, Gods and Humans.” I Barbra Bender: Landscape.Politics and Perspectives. Oxford:Berg (s.281-305)